|
Klevfos Cellulose- & Papirfabrik A/S
1888 – 1976
En kort
historisk oversikt over norsk treforedling
Papiret
Klevfos Cellulose- &
Papirfabrik A/S
Brann og en ny begynnelse
Union
& CO
Det går mot slutten…
Et liv etter
nedleggelsen – Klevfos Industrimuseum
Råstoff og produksjon
Produkter
De
ansatte
Ådalsbruk
En kort
historisk oversikt over norsk treforedling
Vi regner at utviklingen av den moderne industrien i
Norge startet rundt 1840. I årene etter så en rekke industribedrifter
dagens lys. Det oppsto behov for maskiner og utstyr både til jordbruk og
til fabrikker som produserte varer til et økende marked. Et godt eksempel
fra nærmiljøet til Klevfos, er Aadals Brug Jernstøberi & Mekaniske
Verksted som ble startet så tidlig som i 1842. Denne bedriften ga også
stedet navn.
Bedriften ble etter datidens forhold raskt stor, og
hadde en allsidig produksjon: Ovner, landbruksmaskiner, turbiner,
jernbanevogner, og husholdningsartikler som kjeler, stekepanner og
lignende. Det viktigste var imidlertid framstillingen av maskiner og
utstyr til andre industrigrener som vokste opp parallelt med
verkstedindustrien. Aadals Brug brant ned til grunnen i 1928. De
vanskelige økonomiske forhold som rådde på den tiden og den
avsidesliggende beliggenheten gjorde
sitt til at fabrikken ikke ble bygget opp igjen.
Papiret
Papiret slik vi kjenner det, ble funnet opp i Kina i år
105 e.Kr. Råvarene var hamp, lin og bomull som alle består av lange sterke
fibre. Kunsten å lage papir var lenge en dypt bevart hemmelighet, men rett
etter år 1000 e.Kr ble det første papiret produsert i Europa. Helt fram
til 1700-tallet ble papir produsert for hånd, ark for ark. Rundt 1750 ble
det funnet opp en papirmaskin som både formet, tørket og rullet opp
papiret. Råvarene var fortsatt de samme – hamp, lin og bomull.
I 1844 fant en tysk tekstilarbeider ut at han kunne
lage en fibermasse som kunne erstatte tekstilfibrene ved å slipe tømmer på
en vanlig slipstein under tilsetting av store mengder vann. Papiret kunne
på denne måten produseres mye billigere og raskere. Fram til nå hadde
Norge hatt en svært begrenset produksjon av papir, selv om Bentse Brug i
Oslo allerede i 1838 kjøpte Norges første papirmaskin fra England. Først i
1863 etablerte Bentse Brug det første tresliperiet i Norge.
Etter dette vokste det fram en stor produksjon av slipemasse som først og
fremst ble eksportert. Ved århundreskiftet var Norge en av verdens største
eksportører av slipemasse og cellulose. I 1885 ble det eksportert 100 000
tonn, og ti år senere 200 000 tonn!
Slipemassen, som på grunn av framstillingsmetoden også
kalles mekanisk masse, består av korte og til dels opprevne fibre. Det var
derfor nødvendig å tilsette tekstilfibre for å få god styrke og kvalitet
på papiret. Samtidig med utbyggingen av sliperiene, ble det gjort forsøk
med å finne metoder for å lage en bedre fibermasse av trær.
Løsningen ble kjemisk behandling av trevirket. I løpet
av 1850 årene tok man i bruk natronsulfat, eller kaustisk soda. Tømmeret
ble hogd til flis og så kokt under trykk sammen med kjemikaliene. Denne
metoden skilte fibrene fra veden på en mer skånsom måte, og massen som ble
kalt cellulose, erstattet tekstilfibrene. Denne prosessen ble etter hvert
forbedret, og fikk navnet sulfatmetoden. Den første sulfatfabrikken ble
satt i gang i USA rundt 1860, og den første i Norge var Hafslund Chemiske
Træmassefabrik i 1874. I løpet av 1880-åra følger Moss, Ranheim, Bamle og
Klevfos.
Parallelt med dette ble det utviklet en annen kjemisk
prosess, sulfittprosessen. Her ble trevirket kokt i ei væske med lav ph
basert på kalsiumbisulfitt. Denne metoden virker blekende, og preget også
norsk celluloseindustri helt fram til 1970-åra. Den best kjente
sulfitt-fabrikken er nok Borregaard i Sarpsborg.
Klevfos Cellulose- &
Papirfabrik A/S
I 1888 ble Klevfos Cellulosefabrikk A/S bygget ved
Svartelva i Løten. To gründere fra Hedmark sto bak, skogeieren og
industrimannen Helge Væringsaasen fra Elverum, og ingeniør Søren Sørensen,
som bodde på gården Tofsrud i Løten. Selv om startvanskene for den nye
treforedlingsindustrien var store, så de to for seg en industriell framtid
i videreforedlingen av den ressursen som var svært framtredende i Hedmark:
Skogen. Viktig for etableringen av Klevfos var også det nærliggende Aadals
Brug. Væringsaasen var også medeier i denne bedriften som i sin tid var en
stor bedrift innen mekanisk industri og jernstøping. Mye av utstyret i
fabrikken ble produsert her, blant annet vannturbiner, kokere og fyrkjeler.
Helge Væringsaasen og Søren Sørensen var to markante
personligheter i sin tid. Væringsaasen hadde interesser mange steder,
blant annet i Folldal Gruver og i Hallabolaget i Finland, et selskap som
hadde store skogeiendommer og en utstrakt sagbruksvirksomhet. Sørensen var
jernbanebygger og hadde hatt ansvaret for både Valdresbanen og Vossebanen.
Begge hadde en stor tro på industribyggingen i Norge, og hadde viktige
forbindelser både økonomisk og teknisk. Dette gjorde dem til forgangsmenn
for den industrielle utviklingen i Hedmark. Det kan også nevnes at Tollef
Kilde, som senere anla sliperiet og kartongfabrikken på Rena, var med i
det første aksjeseskapet på Klevfos.
De første årene ble det som sagt bare produsert
cellulose på Klevfos. Men prisene svingte mye, og det ble snart klart for
ledelsen at fortjenesten ville bli mye bedre hvis Klevfos kunne
videreforedle egen masse til papir.
 I 1892 sto papirmaskinen klar, og
fabrikken ble omdøpt til Klevfos Cellulose- & Papirfabrik A/S. Det er
verdt å nevne at Klevfos var den første cellulosefabrikken som produserte
kraftpapir av egen masse.
Fabrikken blir beskrevet som meget primitiv. Alle
bygninger var av tre og fagverksmur. Vannføringen i Svartelva var ujevn og
turbinene ga alt for lite kraft. Det ble derfor i stor utstrekning brukt
dampmaskiner til driften. Cellulosekokerne var underfyrt, og det ble brukt
ved. Ved ble også benyttet som brensel til fyrkjelen. Elektrisitet fantes
ikke, og til belysning ble det brukt tranlamper.
Brann og en ny
begynnelse
 14. november i 1909 brant det meste av fabrikken ned til
grunnen, og dette skapte et markert skille i bedriftens historie. Etter
brannen ble aksjekapitalen fordoblet til kr 300 000.-, og arbeidet med å
bygge en ny og mer moderne fabrikk kom raskt i gang. De nedbrente
bygningene som var blitt bygget av tømmer og plank, ble erstattet av
større bygninger i tegl. Det ble kjøpt inn nytt maskineri, blant annet en
større papirmaskin fra det tyske firmaet Gustav Tölle. Det ble også satt
inn tre nye kokere, selv om disse fortsatt var underfyrte.
Den største forbedringen var likevel at bedriften fikk
forsyning av elektrisitet fra den nybygde Skjefstadfossen i Elverum. Nå
fikk fabrikken elektrisk belysning, og Klevfos kunne også nyttiggjøre seg
nyere teknologi som var basert på elektrisitet. Det ble installert en
elektrisk motor på 200 hk i tillegg til to nye vannturbiner, hver på 80
hk. Remdrifta som var basert på direktedrift fra turbinene, hadde i alle
år vært et problem. Svartelva er ei typisk flomelv, og når elva frøs til
om vinteren eller det ble lange tørre perioder på sensommeren, fikk ikke
fabrikken nok kraft til produksjonen. Dette ser vi i de gamle kopibøkene
hvor bestyreren skriver beklagende brev til kundene om manglende
leveranser, noe han begrunner med vannstanden i elva. Etter at de fikk
elektristitet, kunne de gå over fra turbinene til elektromotoren når det
var nødvendig.
I tillegg ble det også kjøpt inn en tosylindret
dampmaskin som drev papirmaskinen. Både turbinene og dampmaskinen var i
bruk ved nedleggelsen i 1976.
Fabrikken startet opp igjen i 1911. Kapasiteten var nå
kommet opp i 1 800 tonn, men lønnsomheten var heller dårlig. Aksjonærene
ble nødt til å skyte til av egne midler for å få bedriften til å gå. I
1913 ble det ansatt en ny bestyrer, den tredje i rekken. Han fikk utført
en del forbedringer som snudde utviklingen. Det ble satt inn flere små
elektromotorer, og de to gamle fyrkjelene ble erstattet av en mer moderne
vannrørskjel. Denne ble fyrt med kull i stedet for ved. Med den nye
kjelen økte dampkapasiteten slik at det ble mulig å bygge om kokerne. Fra
nå av foregikk kokingen ved at varm damp ble kjørt gjennom rør inne i
kokerne, det vil si indirekte dampoppvarming. Dette førte til en bedre og mer
effektiv koking, produksjonen økte og kvaliteten ble bedre. Den nye
bestyreren fikk også utført forbedringer i prosessen for gjenvinning av
kjemikaliene, og andre steder. Alt i alt førte dette til store besparelser
ved drift og økt produksjon. Fabrikken gikk nå svært bra, og allerede i
1917 var både kortsiktig og langsiktig gjeld nedbetalt.
Union & CO
Aksjeeierne i Klevfos Cellulose & Papirfabrikk var i
stor grad folk fra nærliggende områder, og de fleste hadde nok sterkere
interesser på andre områder enn cellulose og papir. De hadde hele tiden
fulgt nervøst med i utviklingen på Klevfos, og da regnskapstallene for
1917 ble såpass bra, ble det gjort en henvendelse til et av datidens store
industriforetak, Union & Co, som var tungt inne i papirproduksjon.
Union ga aksjonærene et tilbud om å kjøpe aksjene til 210% av pålydende,
og på generalforsamlingen i 1918 fikk de kjøpt 98% av aksjene. En ny
periode begynte for Klevfos.
Det gikk bra de første årene etter at Union hadde tatt
over, men i 1921 kom konsernet opp i store økonomiske vanskeligheter og
Klevfos måtte være med på å rette opp noe av dette med å overta flere
hundretusen i pantegjeld. I tillegg kom den generelle krisen i økonomien
som skulle prege økonomi og samfunnsliv i de to neste tiårene. På grunn av
vanskelige avsetningsforhold sto bedriften et halvt års tid i 1921. Ellers
var det bare kortere avbrudd fram til den dagen bedriften stoppet for
godt.
Men for Klevfos slo denne perioden svært uheldig ut.
Bedriften sto egentlig sterkt, men i de neste 20 årene ble fabrikken
neglisjert med hensyn til forbedringer og modernisering. Dette fikk også
konsekvenser lønnsmessig. Helt fra starten av hadde Klevfos hatt de
laveste lønningene i bransjen, og dette fortsatte. Mangelen på
modernisering gjorde at det ikke var rom for noen særlig
produksjonsøkning, noe som igjen var et argument for å holde lønnsnivået
nede.
For øvrig var forholdet til Union bra. Konsernet
overtok salget av produktene. Tidligere hadde det gått gjennom agenter i
Oslo, København, Hamburg og London. Union hadde en stor og effektiv
markedsorganisasjon, og papiret fra Klevfos fant etter hvert veien til
hele verden. Interessant er det å legge merke til at Klevfos blant annet
leverte avispapir til Kina gjennom en agent i Shanghai.
Det går mot slutten…
Bedriften klarte seg ellers bra gjennom de vanskelige
mellomkrigsårene. Etter siste krig kom en god periode og produksjonen steg
til oppunder 3 000 tonn per år. Men noen økning utover dette var umulig
med det produksjonsutstyret som fantes. Skulle Klevfos drives videre,
måtte det bygges en ny fabrikk. Klevfos var fra før landets minste
papirfabrikk. Det sies at produksjonen bare var en tiendedel av landets
nest minste. I tillegg ble beliggenheten et problem. Vel ligger Klevfos i
et område med god tilgang på tømmer, men transporten ble etter hvert en
viktig faktor. Det ferdige papiret skulle i stor grad eksporteres, og ser
vi på utviklingen av bransjen som helhet, ble det etter hvert satset på
fabrikkanlegg som lå ved kysten. Her kunne både cellulose og papir lastes
rett på båter.
Tiden begynte å løpe fra Klevfos. Fabrikken ble aldri
slått konkurs, og eksisterer fremdeles som eget foretak. I 1954 solgte
Union halvparten av sine aksjer til Løten og Romedal Almenninger. Den
andre halvparten ble senere solgt til A/S Borregaard, men de trakk seg
ganske snart ut. Ved nedleggelsen høsten 1976 var Løten Almenning eneeier.
Et liv etter
nedleggelsen – Klevfos Industrimuseum
Kort tid etter nedleggelsen ble det tatt et initiativ
lokalt for å bevare fabrikken som et museum. Det ble etablert en
venneforening som la ned et stort arbeid. I 1980 ble fabrikken, boligene
og store deler av fabrikktomta overdratt vederlagsfritt fra Løten
Almenning til Klevfos Industrimuseum, og bestyrerboligen ble overtatt for
kr 100 000.- på meget rimelige betalingsvilkår. Museet ble offisielt åpnet
13.juni 1986, som en del av Hedmarksmuseet. I 1992 ble Stiftelsen Klevfos
opprettet og sto som eier og driver av museet fram til i 2003, da Norsk
Skogbruksmuseum og Klevfos Industrimuseum ble slått sammen til Norsk
Skogmuseum.
Råstoff og
produksjon
De første årene var det stort sett tømmer fra
tynningshogst som ble brukt. Klevfos hadde kontrakter på hugging av tømmer
både i Østerdalen, Løten og i Romedal. Det var årlige fløtinger i Glomma,
og de tok opp tømmeret ved Støa i Elverum.
Klevfos fikk allerede i 1895
anlagt et sidespor fra Løken stasjon (senere Ådalsbruk stasjon) ned til
fabrikken, og det gjorde det mulig å frakte tømmeret fram til fabrikken på
jernbanevogner. Det kom også tømmer direkte fra skogeiere og fra almenningene både i Løten og Romedal. Dels ble tømmeret samlet i
Gjetholmsjøen og Rokosjøen og fløtet ned Svartelva til Klevfos, dels ble
også mye kjørt med hest vinterstid. Inntaket for fløtinga skjedde på et
område ved Klevfosdammen som ble kalt nordre og søndre holme. Her ble
tømmeret fløtet i ei renne ut på en tipp. Renna ble forlenget etter hvert
som området ble fylt opp. På sørsiden av Svartelva var det også et stort
område som ble brukt som tømmeropplag. Tømmerveien kom ned langs elva, og
her ble det bygd en høy mur i det bratte terrenget. Tømmeret ble lesset av
og lagt i høye lunner på nedsiden av muren, og senere ble det brukt en
kjerrat eller gangspill for å trekke stokkene opp til fabrikken.
Årsproduksjonen var til å begynne med på ca. 800 tonn
cellulose. Dette økte jevnt og trutt, og like etter århundreskiftet lå det
på 1 300 tonn. Produksjonen utover 1900-tallet varierte fra år til år, noe
som ikke minst skyldtes vekslende konjunkturer. Etter andre verdenskrig
var årsproduksjonen oppe i 3 000 tonn.
Produkter
 Som tidligere nevnt var Klevfos en
sulfat-cellulosefabrikk. Av dette ble det produsert kraftpapir, eller
gråpapir som det heter i dagligtale. Papiret ble laget av ren
cellulosefiber uten innblanding av andre fibermaterialer. Papiret var
ubleket, og hadde den karakteristiske gråpapirfargen, men det hendte det
ble tilsatt farge hvis dette ble bestilt. Det ble produsert i store
ruller, men disse ble ofte delt opp igjen i mindre ruller eller tatt ut og
skåret opp i ark.
Når en skal oppgi tykkelsen på papir, skjer dette ved
at det blir oppgitt hvor mange gram papiret veier per kvadratmeter, og
papiret fra Klevfos kunne være ned til ca 40g/m2. Bruken var mangfoldig,
men vi kan nevne at ved siden av rent innpakningspapir, ble det også
produsert papir til sekker og bygningspapp. Under krigen ble det også
produsert en svart papp som ble brukt som blendingsgardiner.
De ansatte
 Klevfos Cellulose & Papirfabrikk hadde på det meste
rundt 100 ansatte. Det ble arbeidet tre skift i døgnet, men fabrikken sto
fra lørdag kveld til søndag kveld. Da ble det vasket og utført noe
vedlikehold. I de årene Klevfos drev egen skogsdrift, hadde Klevfos i
tillegg til de som arbeidet i fabrikken, ansatt sesongarbeidere til
vedhogst og fløting, både i Østerdalen og i de nærmeste almenningene.
Da fabrikken ble anlagt i 1888, var det allerede et
industrimiljø på Ådalsbruk. Bare noen hundre meter lenger opp i Svartelva
lå ”Bruket”, med jernstøperi og mekanisk verksted. De som arbeidet her var
faglærte arbeidere med spesialkunnskaper om forming, støping og behandling
av metall. Disse arbeiderne måtte i stor grad hentes fra andre steder. De
som fikk arbeid på Klevfos, var for det meste såkalt ufaglært
arbeidskraft, og fabrikken rekrutterte arbeidere fra skogs- og gårdsarbeid
lokalt. Og dem var det mange av. Løten og Stange hadde mange store gårder
og et omfattende husmannsvesen. For denne gruppa var Klevfos et attraktivt
alternativ. Og miljøet rundt fabrikken utviklet en sterk identitet. Vi ser
at arbeidet ofte gikk i arv fra far til sønn. Mange familier er
representert i arbeidsstokken fra begynnelsen til slutten.
Ådalsbruk
Historien om Klevfos er på alle måter knyttet opp mot
stedet Ådalsbruk. Fra 1840 og utover vokste det fram et viktig
industristed her. Rundt 1900 var faktisk Ådalsbruk det største
industristedet mellom Oslo og Trondheim! Stedet ble aldri utviklet som en
by, men dette er også et kjennetegn ved en viktig del av norsk
industrihistorie. Det er mange stedsnavn i Norge som slutter på -bruk
eller -verk, og disse representerer de typiske industristedene som oppsto
på 1800-tallet. Og som så mange ensidige industristeder, forsvant etter
hvert Ådalsbruk i glemmeboka. Aadals Brug brant i 1928, og ble aldri
bygget opp igjen, og da Klevfos ble lagt ned i 1976, var det helt slutt. |
