|
Flom
Bare ordet flom får det til å gå kaldt nedover ryggen
på mange. Flom er imidlertid en naturlig del av vassdragenes liv. De
fleste forbinder flom med oversvømmelse hvor elver eller innsjøer går
utover sine vanlige bredder.
 I Norge sier vi at en elv er i flom når
vannføringen overstiger middelvannføringen. Dette er en vid definisjon og
betyr at vi har flom ca 1/3 av året i de fleste norske elver. Men det er
som regel først når det har oppstått skade eller er fare for liv, helse og
eiendom at det blir noe særlig snakk om flom. Slike flommer kalles for
skadeflommer. Storofsen i 1789 og Vesleofsen i 1995 er eksempler på store
skadeflommer.
Den vanligste årsaken til flom er snøsmelting og regn,
ofte sammen med høy fuktighet i jorda. Kombinasjoner av regn og
snøsmelting kan gi ekstrem flom. Flom kan også oppstå som følge av bredemmede sjøer plutselig tømmes (jökullhlaup) eller at det dannes isdammer
på tvers av elva som brister.
Flomforholdene i Norge varierer med den geografiske
beliggenheten. Langs kysten forekommer de største flommene om høsten og
vinteren på grunn av mye regn, eventuelt i kombinasjon med snøsmelting. I
innlandet er det størst flom om våren når snøsmeltingen setter inn. Om
sommeren kan intense bygenedbør forårsake store og raske flommer i mindre
elver.
Flommen og Museet. (Vesle-Ofsen i 1995)
Stor-Ofsen i 1789
Flomkatastrofen i Gauldalen i 1345
Dannelsen av Jutulhogget
|
