|
STOR-OFSEN I 1789
EN ENORM NATURKATASTROFE
I 1789 ble de indre delene av Østlandet, Romsdalen og
Orkdal og Sundal i Trøndelag rammet av en stor flom. Denne flommen har
senere fått navnet Stor-Ofsen og er den største kjente flommen i Norge.
Hendelsesforløpet slik det har blitt berettet
I midten av juli 1789 ble områdene beskrevet over
rammet av et vedvarende regnvær som førte til oversvømmelser og jordskred
som overgikk kjente flommer både før og etter.
I begynnelsen av juli kom tunge og mørke skyer så dagene
ble halvmørke. Tora tok til å rulle og lynene lyste opp i mørket. I 14
dager skyllet regnet ned og den trykkende varmen gjorde det vanskelig for
bøndene å arbeide ute. Tirsdag den 21. juli satte det inn med enda mer
regn og elvene vokste. Det ble mørkt som om natten, og lynene flammet opp
verre enn noensinne. Det sies at elvene gikk tykke som velling, og i den
stride strømmen fløt dyr, hus, tømmerstokker og trær om hverandre.
Onsdag den 22. juli begynte skredene å gå. Hus og
jorder, utmark og skog ble ført ut i Lågen og Glomma og dekket de lavere
strøk. Folk ble tatt av rasene, og mange trodde dommedag var kommet.
Torsdag den 23. juli regnet det fortsatt, men vannet samlet seg mer i de
furene som ras og vann hadde gravd opp. Det ble færre ras, og om kvelden
ble det mindre regn. Om natten ble det opphold. Fredag den 24. juli var
det klarvær. Flommen var nå på retur, men denne dagen gikk det opp for
folk på Østlandet hvilken enorm naturkatastrofe som hadde rammet folk og
natur.
Skadene
Den største skaden gjorde flommen på Østlandet, hvor
Oppland fylke og særlig Gudbrandsdalen ble hardt rammet. I Østerdalen,
Solør og Odalen gikk det spesielt ut over husdyrbestanden. Flomkatastrofen
rammet også Buskerud, Sør-Trøndelag (Sunndal og Orkdal) og Møre og Romsdal
(Romsdalen).
I Østerdalen, Solør og Odal ble nærmere 6000 husdyr
(både hester, storfe og småfe) drept av vannmassene. Bare i Storelvdal,
Rendalen og Tynset gikk det med omkring 180 hester. I Oppland gikk det med
ca 1000 husdyr. Mens ikke et eneste menneskeliv gikk tapt langs Glomma
gikk minst 78 mennesker med under flommen i Oppdal.
De totale skadene ble for Oppland anslått til 468.000
riksdaler, mens den i Hedmark ble taksert til 146.577 riksdaler.
Tallmaterialet over skader påført av mennesker, husdyr
og jord, viser påfallende forskjeller mellom Glommadalføret og
Gudbrandsdalen. Årsakene til disse forskjellene er trolig å finne i ulike
geografiske forhold. Gårdene i Gudbrandsdalen ligger ofte oppe i de bratte
åssidene, mens de i Østerdalen i større grad ligger nede på elveslettene.
Flere av de menneskene som ble drept i Gudbrandsdalen ble tatt av jordras.
At så få husdyr gikk med i Gudbrandsdalen skyldes trolig at de fleste var
flyttet til fjellsetrene som vanlig i juni, og at de andre ble flyttet til
sikre steder da flommen kom. I Østerdalen druknet det mye husdyr på de
flate slettene i dalbunnen, der Glomma gikk over sine bredder.
Hjelpetiltakene for de skadelidte
Tiltakene som ble satt i gang for å hjelpe de
skadelidte etter flommen var beskjedne. Det fantes ikke noe naturskadefond
slik vi har i dag, men siden skadene i forbindelse med flommen var så
enorme måtte staten tre støttende til. De ble gitt skattelettelser og lån
til gjenombygging av gårder og jordveier. Den Danske kongen bevilget lån
til istandsetting av veger og bruer. En offentlig kollekt ble også
igangsatt med et beskjedent resultat på 20 000 riksdaler som først ble
utbetalt 3 1/2 år etter flommen.
I 1789 hadde ikke Norge sin egen vassdragsadministrajon
eller konge – alt ble styrt fra Danmark. Den store avstanden gjorde det
derfor ekstra vanskelig å få i gang hjelpetiltak. Flommen var likevel en
medvirkning til at Norge fikk sin egen ”Canaldirektion” som ble opprettet
i København i 1804 og senere flyttet til Norge i 1812. ”Canaldirektion”
var oppstarten til Norges vassdrags- og energidirektorat som vi har i dag.
Utvandring til Bardu og Målselv
Mange mistet både gård og grunn under de få dagene
Stor-Ofsen stod på. Sult og nød kunne bli resultatet av at hele gårder og
jordveier gikk tapt.
For mange ble utvandring til Bardu og Målselv en
løsning hvor Staten ga fri dyrkingsjord. Der var det god plass for
nyrydding og for oppbygging av nye gårder.
Stor-Ofsen - først og fremst en regnflom
 Etter
gamle beretninger å dømme var flommen først og fremst en regnflom.
Vedvarende regn i mai sammen med sein teleløsning førte til at jorda ble
vasstrukken og bløt. I juli var det usedvanlig varmt, med sterk
snøsmelting i fjellet. Flere uker sammenhengende regn førte til flom i
bekker og elver.
Midten av juli er et uvanlig tidspunkt for flommer på
Østlandet. Vanligvis er det vårflommer som skaper høy vannstand og
oversvømte landområder på disse kantene. Vårflommene skyldes i første
rekke snøsmeltingen, men kommer det mye nedbør samtidig kan flommen bli
ekstra stor.
Flomsteinen ved Grindalen i Elverum
På flomsteinen ved Gården Grindalen i Elverum er
Stor-Ofsen avmerket. Da Kronprins Fredrik VI besøkte Elverum 23. juli 1788
ble han vist et merke for vannstanden under flommen i 1773. Han bestemte
da at det skulle reises en flomstøtte som et varig minne etter denne
flommen. I mellomtiden kom Stor-Ofsen som gikk nesten en meter høyere enn
flommen i 1773. Flomstøtten ble reist i 1792 hvor både flommen i 1773 og
1789 var avmerket. Senere har nye store flommen også blitt avmerket på
støtten.
Kilde:
Utdrag av tekst fra ustillingen sommeren 1989 ved museet;
Stor-Ofsen 200 år. Storflommen 1789. Tekst: Magne Rugsveen,
sjefkonservator.
|
