Revekløft,
et grusomt fangstredskap

Det var et oppsiktsvekkende jordfunn som ble gjort på gården Fonnås i Rendalen høsten 1978 da en revekløft kom for dagen under nydyrking av et myrområde på gården. Takket være at fangstredskapet hadde ligget et stykke ned i myra uten lufttilgang, var det godt bevart. Furuveden var fast, og en kan tydelig se øksesporene etter tilhoggingen av både av kløfta og spissen i rota for feste i bakken. Den radiologiske dateringen viser en alder på 1150 år. Det vil si at denne revefella har vært i bruk omkring år 850 e. Kr. Altså i vikingtiden.

Det finnes praktisk talt ikke muntlig tradisjon eller skriftlige opplysninger om revekløft i Sør-Norge, selv om en må vente at den har vært i bruk mange steder.

Fra Trøndelag og nordover er opplysningene om fangstredskapet hyppige, og revekløft har vært i bruk i Nordland, Troms og Finnmark helt inn på 1900-tallet. I Nordland er navnet revesule mest brukt. Ellers er revetang vanlig flere steder. Revestokk, revesaks, tresaks og revegaffel er andre navn fra Nord-Norge.

Jernsakser til fangst av rovdyr ble tatt i bruk på 1600-tallet. Dette var langt mer effektive fangstredskaper, og det må antas at slike trampsakser og åtesakser førte til at revekløfta gikk av bruk i Sør-Norge. Om jernsaksene har vært i bruk i over 300 år også i nordlige fylker, har de gamle trefellene holdt seg lenger der.

Det er to typer revekløfter. Den ene har enkel, den andre dobbel kløft. Begge museets revekløfter, både den fra Rendalen og en fra Junkerdalen i Nordland, har enkel kløft. Ellers har de fleste revekløfter museet har opplysninger om i sitt arkiv dobbelt kløft.

Selve fangstprinsippet går ut på at det settes åte på den lengste spissen, som kan være omkring 30 cm lenger enn kløftespissen. Kløfta er vid øverst og smalner av nedover. Kantene på begge sider av kløfta er tilspisset og skarpe. Stokken skal være så høy at reven så vidt kan nå åtet med labbene når den strekker seg på to. Den må bykse og krafse langs stokken for å få tak med kjeften, og vil da lett kunne få satt fast en labb i kløfta. Jo mer den bakser, desto fastere vil labben bli sittende.

Som åte ble det ofte brukt klover av sau, rein eller et hode av en katt e.l. Det måtte være holdbart og godt festet, så rovfugl ikke tok det.

Denne fellefangsten foregikk om vinteren da reveskinnet var herdet. Fangstmannen måtte ta hensyn til snømengden når fellene ble satt ut på barmark. Riktig tilpasset høyde på åte og kløft må ha vært avgjørende for fangstresultatet. Var åtet for høyt, ville reven bare gå videre, men kunne den nå åtet med labbene uten å få det løs, ville den prøve seg med kjeften. Under en slik manøver kunne den lett bli sittende fast.

Av Tore Fossum